hjelp meg

å gode gud. jeg trenger hjelp. til høsten skal jeg altså...studere. jada. helt sant, for real this time. nå gjelder det so to speak. da jeg knotet meg gjennom registrering på samordnaopptak i sted fikk jeg litt lettere panikk. denne gang er det ikke "hva" aspektet som skaper frustrasjon og angst for nå er jeg fast bestemt på å bli sykepleier. siden jeg tåler ca 3% av norges befolkning og finner stort sett alle fremmede litt plagsom er jo det perfekt for meg. neida, jeg er warm and caring og får høre fra alle hold at jeg er born to be nurse lism. ok, det var kanskje litt ovedrevet, men helt sant at folk (og med det menes de fire jeg kjenner pluss the fam) lett ser for seg meg som sykepleier. og jeg er enig, jeg tror det blir bra. og som vinglepetter numero uno når det gjelder utdanning føles det hinsides godt å endelig ha tatt en avgjørelse. problemet! "HVOR" aspektet. tro det eller ei, jeg har ikke så gode karakterer at jeg kommer inn hvor som helst. bergen (min hjemby og current place of living) er høyt ønsket, men det er snittet også. høyt altså. så...hvor i norge er det fett å bo? sykepleiestudiet har de stort sett overalt. hvilke ti steder skal få æren av å havne på søknaden min? jeg er lost. herre, fremtiden min. jeg blir stresset.

den som kunne være 18 år og bekymringsløs igjen!!

nei. når jeg ser på dette bilde og resten av de tilhørende i mappen er jeg greit fornøyd med at jeg er passert 20 og vel så det. LITT voksen har man da blitt (selv om det ikke synes sånn rent utseendemessig). og når jeg tenker meg om så bekymret jeg meg for mye unødvendig crap som attenåring også. ah, adulthood here i come! tar av med engelsk språkbruk i dette innlegget forresten.